Med stål i blikket

Fra reiseliv og sykepleie til krim – Kristin Dons-Wallebek har levd mange liv og fortsetter å skrive nye kapitler.

Kristin Dons-Wallebek fra Stavern har levd et liv preget av nysgjerrighet og omsorg. I møte med alvorlig øyesykdom har hun valgt å stille krav, søke løsninger og holde fast ved det som gir mening.

– Jeg har aldri hatt én lang yrkeskarriere, men gjort litt av hvert, sier Kristin.

Etter gymnas i Larvik og ettårig økonomiutdanning i Sandefjord, fikk hun jobb i Siemens i Oslo. Deretter fulgte flere år i reisebransjen ‒ både i Winge, Flyspesialisten, Regjeringskvartalets reisebyrå og senere eget internettbyrå  i Larvik.  

– Da jeg satt døgnet rundt foran skjermen og samtidig skrev konfirmasjonssang til datteren min, tenkte jeg: Nå er det nok. Jeg tok ulike vikarjobber – det var viktig for meg å ha mennesker rundt meg – og søkte deretter sykepleien. Jeg kom inn. Det er aldri for sent å begynne på nytt.

 Som 50-åring var hun ferdig utdannet sykepleier, og rakk å jobbe innen hjemmesykepleie, psykiatri, sykehus og sykehjem.

Diagnosen som endret alt

Det var i starten av sykepleierkarrieren at hun merket at noe var galt.

– Jeg skjønte ganske tidlig at det var noe rart med synet mitt. Da jeg endelig fikk sjekket det, fikk jeg beskjeden: Du har langtkommet grønn stær.

Synsnervene hennes var svekket.

– Øyelegen kalte det for «lefsete synsnerver». Det glemmer jeg aldri. Det gikk hardt inn på meg.

Hun fikk diagnosen normaltrykksglaukom – en variant der trykket i øyet er normalt, men der synet likevel forverres på grunn av dårlig blodgjennomstrømning til synsnerven.

– Kombinasjonen med Raynauds syndrom, som gir dårlig blodsirkulasjon, og en gammel nakkeslengsskade, gjorde alt mer komplisert. Og så var det høyre øyet som tok støyten – det samme som nakken. Det hang sammen, tror jeg.

– Jeg merket at jeg ikke fungerte på jobb. Jeg kom på jobb i mørket og tok på meg sykepleieruniformen på vranga, og skjønte at det gikk ikke lenger. Jeg måtte kaste inn håndkleet.

Kampen for god behandling

Kristin har vært innom flere øyeleger og gjennom flere operasjoner.

– Jeg har operert høyre øyet flere ganger. Etter én operasjon fikk jeg en blødning, og øyelegen var på ferie. Da jeg ringte en annen, ble det bråk. Den opprinnelige øyelegen slettet hele journalen min og nektet meg videre behandling.

Hun endte til slutt på Ullevål og fikk behandling av blant andre Turid Skei Tønseth. En fantastisk øyelege, som alltid ga meg følelsen av å bli sett og tatt på alvor. 

– Norges beste glaukomlege, spør du meg.

I 2023 fikk hun satt inn en «Express Mini Glaucoma Shunt» – et lite metallimplantat som leder væske ut av øyet og senker trykket.

– Nå er trykket nede i fire. Men operasjonen var på slutten smertefull. Operasjonen tok mye lengre tid enn normalt, da øyet mitt var vanskelig. Til slutt kunne de ikke gi meg mer smertelindring. Det ble noen smertefulle timer etterpå også. Jeg burde i en slik situasjon vært inneliggende, men det er visst ikke normalt. Men å ligge på et hotellrom med så mye smerter, var ikke bra. Jeg hadde jevnlig telefonkontakt med legene på sykehuset, men det hjalp ikke på smertene. Jeg måtte ikke ta flere tabletter. Skal jeg gjennom en slik operasjon igjen, vil jeg måtte ha en samtale med legen i forkant for å forhindre en lignende situasjon.   

– Jeg har byttet øyelege flere ganger. Hvis jeg ikke føler meg sett ellet lyttet til, bytter jeg. Det er ikke alle som tåler at du tar plass, men det må du når du har en livslang sykdom.

Reiser med stålsyn

Stenten skapte utfordringer også utenfor helsesystemet.

– På vei hjem fra Lanzarote gikk jeg gjennom sikkerhetskontrollen, og det pep. Jeg måtte gjennom fire ganger. Til slutt sa jeg: Jeg har stål i øyet. Da ble det kroppsvisitasjon og hele pakka. Jeg har lært at man må ha legeerklæring når man flyr etter en slik operasjon.

– Det var ingen som hadde fortalt meg at jeg trengte det. Først etterpå sa de: Jo, selvfølgelig må du ha en slik lapp. Så det er et tips jeg gjerne gir videre.

Fra sykepleie til skriving og vergemål

Etter å ha sluttet som sykepleier begynte Kristin å skrive bøker.

– Først ville jeg skrive en bok om varsling i helsesektoren. Men det ble for tungt. Så det ble krim i stedet.

Hun etablerte Owal Forlag i 2019 og har gitt ut bøkene Bak hver en dør (2020) og Egen fri vilje (2022). Hun bruker egne erfaringer som bakteppe. 

– Jeg bruker aldri ekte personer, men jeg kjenner miljøene godt. Det blir realistisk, sier hun.

Samtidig jobber hun som verge.

– Jeg har hatt opptil 30 oppdrag, nå har jeg 20. Det er krevende og dårlig betalt, men det er kanskje den viktigste jobben jeg har hatt. Jeg blir kalt «pengemammaen» deres. Noen elsker meg, andre hater meg, alt etter saldo på kontoen.

– Det er en stor jobb å følge opp eldre, personer med rus eller psykiske lidelser – og flyktninger. Jeg har valgt ikke å være verge for mindreårige. Det blir for tett.

Krever å bli tatt på alvor

Kristin legger ikke skjul på at hun stiller krav til helsevesenet.

– Jeg tåler ikke alle typer øyedråper, og da må øyelegen være villig til å finne alternativer. Jeg har byttet øyelege flere ganger. Hvis du ikke blir tatt på alvor, må du finne en annen. Men sørg for å ha en ny før du forlater den gamle, sier hun.

Hun er opptatt av at synsnerven må sjekkes – ikke bare trykket.

– Jeg sier det til alle jeg kjenner. Spesielt kvinner over 50. Sjekk synsnerven, ikke bare trykket. Det kan redde synet ditt.

Hun gir også konkrete råd basert på egne erfaringer, og trekker særlig frem betydningen av god belysning. Leende forteller hun om den gangen naboen spurte om de pusset opp – det kraftige lyset lignet arbeidslamper. Hun understreker at lyset bør være regulerbart, slik at det ikke blir sjenerende for andre:

– Ha gode filtrebriller og godt fottøy. Jeg falt hele tiden før jeg fikk riktige briller. Nå ser jeg kvister i stien tidsnok – og unngår å snuble.

Ingen offerrolle

Kristin har valgt å leve godt med diagnosen.

– Jeg snakker ikke så mye om det. Jeg merket at jo mer jeg snakket om sykdommen, jo mer dominerte den livet mitt. Så jeg lot være.

Hun ønsker å være en stemme som gir håp.

– Det viktigste er å gjøre så mye som mulig av det man pleide å gjøre. Justere litt, men ikke gi opp. Glaukom er en alvorlig diagnose, men den trenger ikke definere deg.