Meny
Foreningens «far» Per Kaland, sønnen Toralf og øyelege Jan Erik Jakobsen stiftet Norsk Glaukomforening 18. mars 1998. De første 15 årene var det Per som ledet arbeidet med å bygge opp NGF.
– Jeg synes egentlig ikke at det var så vanskelig, reflekterer Per mens han myser ut gjennom kjøkkenvinduet hjemme på Grorud, Oslo. Til å begynne med fikk jeg følge med Jan Erik på mange møter med øyelegene rundt om i landet, og de støttet alltid opp under oss. De var helt overbevist om at denne foreningen hadde livets rett og vi fikk mange medlemmer gjennom øyelegekontorene.
Ved et stort øyelegemøte i Loen fikk Per mulighet å gå på talerstolen og presentere den ferske foreningen.
– Det ble veldig godt mottatt og møtet ble et viktig og positivt vendepunkt for foreningen. Etter innlegget var det mange leger som kom frem til meg. De var svært fornøyde med at det nå fantes en forening som også de kunne ha bruk for i sitt arbeid med pasientene.
Det hele begynte da Per var på en øyekontroll 1997. Hans øyelege, Jan Erik Jacobsen, som da var ganske fersk lege, men flink, spurte om Per ville starte en pasientforening for personer med glaukom.
– Jeg svarte ja umiddelbart, husker Per. Han hadde akkurat blitt en aktiv pensjonist og var åpen for nye sosiale aktiviteter.
Målet var at foreningen skulle bli et supplement til øyelegenes informasjon og ikke en klagemur.
– I dag er jeg veldig stolt over at vi faktisk kom i gang som en forening med et riktig godt team. Og vi klarte å få tak på mange flinke folk som ville hjelpe oss underveis.
Foreningsarbeidet har fremfor alt bestått av å gi ut medlemsbladet, arrangere kurs og åpne folkemøter, produsere informasjonsmateriell, starte og drifte hjemmeside og ha kontakt med fagpersoner, politikere og de andre nordiske glaukomforeninger.
Veldig mange av NGFs over 1000 medlemmer har selv vært i kontakt med Per, per telefon eller på folkemøter. I dag er både han og Jan Erik Jakobsen æresmedlemmer i foreningen.
– Jeg har hatt mange samtaler både med voksne og med de som har hatt barn med glaukom, forteller Per. Noen har vært på gråten i frykt for å bli blind. Da har jeg fortalt dem hvordan man kan leve med glaukom, og at det er viktig å holde humøret oppe. For hvis man tar sine medisiner og går på kontroller så er det for de aller fleste store muligheter for å beholde synet.
Per husker at det var veldig mye arbeid med foreningen, men han ville ikke vært det foruten.
– Det har gitt meg utrolig mange minner, glede og opplevelser. Jeg har også fått anledning til å realisere meg selv som et medmenneske og entreprenør. En av drivkreftene har vært at jeg har kunnet bidra til at noen har oppdaget glaukom tidligere og fått mer kunnskap om sykdommen. Det har vært veldig givende, sier han.
Per Kaland og sønnen har en meget uvanlig form for glaukom; vaskulært betont glaukom. Det innebærer at blodgjennomstrømningen til synsnerven er for dårlig.
– Både Toralf og jeg vet at vi vil gå i sort før eller siden, konstaterer Per (80). At jeg skulle bli blind har jeg altså visst i mange år. Nå er det veldig lite igjen av synet; mørkesynet har vært borte en stund og jeg har fått dobbeltsyn. Jeg har kun en liten åpning i skarpsynet så jeg er veldig glad for at min spreke kone Anne Lise kjører bil og hjelper meg med dagligdagse ting. Men jeg kan fortsatt se på TV, bortsett fra å lese teksten.
Per Kaland gikk bort 2021.
Copyright © 2023 Norsk glaukomforening | Design og utvikling av Gründerbox AS