Hovedmålet med all behandling av glaukom er å bevare eksisterende synsfunksjon. I de aller fleste tilfeller er det mulig å bremse sykdomsutviklingen. Senking av øyetrykket har vært prinsippet for behandling av sykdommen i mer enn 100 år og er det fortsatt.
Øyelegen vurderer hva som vil være «riktig» øyetrykk for den enkelte, det vil si ved hvilket nivå som glaukomskaden antas ikke å bli verre.
Det finnes flere forskjellige måter å senke trykket på avhengig av:
Behandlingen foregår vanligvis trinnvis fra 1 til 4 etter behov:
Når glaukom oppdages hos pasienter i livets siste fase, bør spørsmålet om behandling, behandlingsintensitet og observasjon (ubehandlet oppfølging) diskuteres med den enkelte. Ikke sjelden vil pasienter i denne kategorien, med begynnende eller lett glaukomskade, være best tjent med ikke å bli behandlet for sykdommen. Her møtes medisinske, psykologiske og praktiske forhold – som øyelegen bør diskutere med pasienten fra tid til annen.
Ingen behandling er også riktig for de fleste med okulær hypertensjon.
Øyedråper er effektive, de fleste tåler dem godt, og det er fortsatt den vanligste behandlingen av glaukom. Dråper finnes både i flaske og engangspipetter, med eller uten konserveringsmiddel.
Å senke trykket i øyet er for tiden den eneste måten å behandle grønn stær på. Øyedråper som benyttes i behandlingen av glaukom virker enten ved at produksjonen av væske i øyet reduseres, eller at drenasjen av kammervann gjennom kammervinkelen bedres, eller på begge disse måter. Resultatet blir i alle tilfeller redusert øyetrykk.
Gruppe 1:
Betablokkere: (Timosan, Oftan, Blocadren, Betoptic, o.a.)
Disse har vært benyttet i mange år og er sammen med preparatene i gruppe 2, de mest effektive og de viktigste i behandlingen av glaukom. De har god effekt på trykket og virker ved å redusere produksjonen av væske i øyet. Astmatikere og personer med forstyrrelser i hjerterytmen skal ikke ha øyedråper fra denne gruppen uten at dette er avklart med deres lunge-lege eller hjerte-lege.
Gruppe 2:
Prostaglandinanaloger (Xalatan, Monoprost, Taflotan, Travatan og Lumigan)
Disse senker trykket like mye som preparatene i gruppe 1. Virker ved å bedre drenasjen av væske ut av øyet.
Gruppe 3:
Karbonanhydrasehemmere: (Trusopt og Azopt)
Inneholder liknende stoff som Diamox tabletter og benyttes oftest sammen med dråper fra en eller begge av de to første gruppene, men av og til også alene. Har ikke like god trykksenkende effekt som preparatene i de første gruppene. Virker ved å redusere produksjonen av væske i øyet.
Gruppe 4:
Sympatikomimetika: (Alphagan, Brymont, Propine og Iopidine)
Produktene virker ved å senke produksjonen av væske i øyet, og/eller ved å øke drenasjen ut av øyet. De to sistnevnte brukes mest i unntakstilfeller.
Gruppe 5:
Parasympatikomimetika: (Pilocarpin, Isopto-carpin, Pilo mv.).
Har vært brukt i behandlingen av glaukom i over 100 år. Har god trykksenkende effekt ved å øke drenasjen av væske ut av øyet. Får pupillen til å bli liten, og brukes derfor i mindre grad enn tidligere, hovedsakelig på grunn av denne bivirkningen.
(Et fåtall pasienter må bruke Diamox tabletter som behandling av sitt åpenvinkelglaukom.)
Behandlingsprinsipper
Behandlingen legges opp etter de funn øyelegen gjør hos den enkelte pasient. Behandlingen blir derfor i stor grad individuell. Man forsøker først å komme til målet med kun én type dråper, men noen må ha flere.
Heldigvis finnes det blandinger med to ulike stoffer i samme flaske slik at mange likevel klarer seg med en dråpeflaske; Azarga,, Combigan, Cosopt, Duokopt, DuoTrav, Fixopost, Fotil, Ganfort, Taptiqom, Travoprost, Xalcom og Simbrinza (,), er eksempler på slike.
Mange øyedråper produseres nå uten konserveringsmiddel, hvilket for mange personer gir mindre irritasjon i øynene. Mange øyeleger vil i dag foretrekke å skrive ut konserveringsfrie dråper for alle glaukompasienter.
Dette er en spesiell form for glaukom der drenasjen av væske ut av øyet plutselig stopper helt
opp, og man får en rask og kraftig trykkstigning i øyet. Det gir anfall med rødt og smertefullt øye, nedsatt syn, ofte med hodepine, kvalme og oppkast. Akutt glaukom krever rask behandling. Behandlingen er noe annerledes enn behandlingen av åpenvinkelglaukom.
Først senker man trykket med pilokarpin, betablokkere eller andre øyedråper, eventuelt kombinert med Diamox tabletter, Glyserol mikstur eller Mannitol væske direkte i en blodåre.
Senere lager man en snarvei for øyevæsken ut til kammervinkelen gjennom et hull i regnbuehinnen. Dette gjøres ved hjelp av laser eller ved en operasjon.
Lokale bivirkninger i øyet
Systemiske bivirkninger
Dette er reaksjoner på stoffene dråpene inneholder, når disse kommer ned i svelget, tarmsystemet og over i blodomløpet.
Valg av dråper
Det kan være vanskelig å dryppe med øyedråper. Den enkelte må finne ut hvordan dette best gjøres. Det finnes hjelpemidler for å lette dryppingen for noen øyedråper. Spør på apoteket eller hos øyelegen, les bruksanvisningen, eller sjekk ut dryppevideo på hjemmesiden.
De som bruker flere typer dråper til samme tid, må vente minst 5-10 minutter mellom hver dråpetype. Man anbefaler ofte å lukke øynene og trykke lett over tårekanalen inn mot nesen i ett minutt etter dryppingen slik at dråpene blir lengre tid i øyet. Dermed hindrer man også at dråpene kommer ned i svelget, slik at generelle bivirkninger kan unngås.
Det gis dråpebedøvelse før behandlingen. Deretter plasserer pasienten i spaltelampen som ved en vanlig undersøkelse. Øyelegen setter en linse på det bedøvede øyet. Så gjennomføres selve den smertefrie behandlingen i løpet av 3–5 minutter.
I dag benyttes to typer laser til denne behandlingen.
– Argonlaseren finnes på alle øyeavdelinger i landet og er derfor den hyppigst benyttede.
– En nyere, selektiv lasertype finnes ved enkelte øyeavdelinger og hos noen få som driver privat øyelegepraksis. (navn)
På noe ulik måte endrer laserstrålen strukturen i trabekelverket, slik at dreneringen bedres. Resultatene synes å være jevnbyrdige mellom de to lasertypene.
En norsk undersøkelse som er gjort på pasienter som fikk argonlaser som primærbehandling, viste tilstrekkelig trykksenkende effekt i inntil 8 år. Generelt kan vi si at 80% av glaukompasientene får så god senkning av øyetrykket at ytterligere medisinering eller kirurgi kan utsettes.
Effekten og varigheten av laserbehandlingen bestemmes hovedsakelig av glaukomtype og utførelse. Dråpebehandling som suppleres med bruk av laser har også god effekt, og det forekommer at medisineringen kan reduseres. Behandling med argonlaser kan gjøres to ganger i hvert øye, med tre måneders mellomrom.
Selektiv laser har egenskaper som gjør at behandlingen kan gjentas flere ganger, fordi overlappende behandling kan gi ytterligere effekt og ikke skade trabekelverket.
Laserbehandling fører sjelden til komplikasjoner eller besvær. Enkelte ganger kan det oppstå en trykkøkning i øyet noen timer etter behandlingen, men bare sjeldent i en grad som medfører forverring av den glaukomskaden som allerede eksisterer. Trykkøkning kan for en stor del unngås ved riktig innstilling av laseren og riktig mengde og intensitet av behandlingen.
I forbindelse med selve behandlingen av enkelte pasienter, vil noen øyeleger velge å gi ekstra trykksenkende medisin like før inngrepet starter og noen timer etter.
Kirurgisk behandling i Norge inkluderer operasjoner ved hjelp av ”skarpe” kirurgiske instrumenter. Valg av kirurgisk teknikk og behandlings- og oppfølgingsrutiner vil variere mellom behandlingssteder.
Kirurgi skal velges eller vurderes som behandlingsmetode i følgende tilfeller:
Den vanligste metoden er i dag trabeculektomi der det anlegges en gjennomgående kanal fra kammervinkelen gjennom hornhinne og senehinne (se fig. til høyre).
Vannet samles under bindehinnen og blir derfra transportert bort i blodåresystemet (venene). Over den gjennomgående kanalen lages en klaff i senehinnen som ofte festes med sting som man senere kan fjerne (i spaltelampen). Dersom filtrasjonen av væsken gjennom kanalen fra kammervinkelen blir for liten og trykket stiger fjernes et sting i spaltelampen hvor væsken gjennom kanalen øker og trykket dermed ble lavere.
Behandlingen foregår utelukkende på sykehus. Ved mange øyeavdelinger er behandlingen poliklinisk – enkelte pasienter velges likevel innlagt. Dette kan ha medisinske og praktiske årsaker.
Operasjonen tar ca 1 time, foregår i lokalbedøvelse og gir lite ubehag for pasienten. Pasienten ligger på ryggen med god støtte for hodet, og kirurgen arbeider ved hjelp av et operasjonsmikroskop. Etter operasjonen skal pasienten hvile og gå til kontroll neste dag og deretter med tett oppfølging de første to månedene. Bruk av glaukommedisinene avsluttes mens behandling med øyedråper bestående av kortison og antibiotika startes.
Trykksenkende effekt
Dette avhenger av hvor raskt kroppen reagerer med arrdannelse for å ”reparere” den ”skaden” operasjonen har skapt. Til forskjell fra annen kirurgi, er det her ønskelig å hindre at såret gror igjen. I dag benyttes i mange tilfeller lokalbehandling med ørsmå mengder cellegift for å svekke cellene som forårsaker arrdannelse. Øyets evne til leging er avtakende med økende alder, betennelsestilstand i øyet, varighet av tidligere dråpebehandling og pasientens evne til å følge avtalt behandling etter operasjonen.
For mange pasienter vil operasjonen ha tilstrekkelig effekt resten av livet – medisiner blir ikke lenger nødvendig. I andre tilfeller har operasjonen bare begrenset eller kortvarig effekt. Øyelegen må da vurdere om medisinering skal påbegynnes igjen, om en ny operasjon vil være tjenlig, eller om annen trykksenkende behandling er nødvendig. 80% av pasientene klarer seg med én operasjon.
Skadeforhindrende effekt
Som regel vil operasjonen hindre ytterligere synsskade, dersom måltrykket nås over tid, men dessverre finnes det ingen garanti for dette. Dette gjelder spesielt den kategorien av pasienter som har utviklet glaukom uten påviselig høyt øyetrykk og der man regner med at andre skademekanismer er viktigere enn øyetrykket.
Et fåtall pasienter opplever bedring av synsfunksjonen etter operasjonen, men det er viktig å understreke at synsfeltskaden forårsaket av glaukom ikke kan gjenvinnes.
All kirurgi medfører en viss risiko for komplikasjoner. I alle tilfeller skal øyelegen bedømme risikoen for synstap – på den ene side forårsaket av sykdommen, på den annen side forårsaket av selve operasjonen. Øyelegen og pasienten skal på forhånd gjennomgå de risikoforhold som gjelder det enkelte tilfelle. Pasienten skal være informert om sin sykdomsstatus og øyets status generelt.
Forekomst av annen eksisterende øyesykdom – for eksempel netthinnesykdom, kronisk betennelse eller katarakt (grå stær) – endrer risikoforholdene ved operasjon for glaukom. Derfor må forventningene til operasjonsresultatet justeres i hvert enkelt tilfelle. Før operasjonen skal pasienten være informert om dette og om vanlige komplikasjonsforhold ved den aktuelle operasjonstype.
Etter operasjonen vil de fleste pasienter oppleve redusert syn i en periode på 1–8 uker, avhengig av øyets status. Dette kommer hovedsakelig av lavt øyetrykk og betennelse som kan oppstå i forbindelse med inngrepet.
Pasienter som fra før har noe katarakt, vil i større grad risikere at linsen blir ytterligere fortettet noen uker etter glaukomoperasjonen. Disse postoperative komplikasjonene er mindre vanlige etter dyp sclerectomi.
En vanlig komplikasjon er at effekten av inngrepet avtar eller opphører etter ca. 2 uker. Dette beror på arrdannelse (se ovenfor).
Etter inngrepet begynner en intensiv behandling med øyedråper og oppfølging ved avdelingen. Betennelsesdempende øyedråper skal dryppes 5–8 ganger daglig den første måneden, siden avtrappende over 3–4 måneder.
I starten kontrolleres pasienten etter 1, 3, 7, og 14 dager ved øyeavdelingen og deretter etter behov av øyekirurgen eller annen øyelege – alt etter hva som er medisinsk forsvarlig og praktisk gjennomførbart.
Små ventiler kan plasseres i øyet for å øke drenasjen av kammervæske ut av øyet og redusere øyetrykket. Denne type operasjon gjøres som regel i narkose. Hensikten er som ved trabeculectomi å redusere eller minimere behovet for øyedråper.
Innsetting av ventiler foregår på sykehusenes øyeavdelinger. Inngrepet innebære lignende behandling og oppfølging etter operasjonen som ved trabeculectomi.
MIGS (Minimal invasiv glaukomkirurgi) er et nyere alternativ som tilbys på mange sykehus og hos enkelte private øyeleger. MIGS er meget små stenter som implanteres i øyet for å drenere væsken bedre ut av øyet og på den måten senke øyetrykket. De kan enten være laget av metall (eksempelvis titan) eller av et mykere materiale (eksempelvis kollagen). En av hovedhensiktene med MIGS er at det skal være lite invasiv øyekirurgi med lavere risiko for komplikasjoner og mindre behov for oppfølging i etterkant. Utfordringen er at stentene er svært små og derfor kan ha varierende og hos noen ikke tilfredstillende trykksenkende effekt.
Gå direkte til:
Copyright © 2024 Norsk glaukomforening | Design og utvikling av Gründerbox AS
