– Som likeperson kjenner man enkelte ganger på følelsen av at man utgjør en forskjell i andres liv, sier Mikal Røtnes.
Da han begynte å snuble både støtt og stadig, bestemte Mikal Røtnes (80 år) seg for å ta en sjekk hos øyelegen.
– Jeg fikk raskt diagnosen glaukom og beskjed om at jeg dessverre kom til å miste førerkortet. Min bestemor var blind, men jeg visste ikke da at det skyltes glaukom, forteller Røtnes som selv ikke hadde noen likeperson å snakke med på dette tidspunktet.
– Hva kunne det å ha en likeperson betydd for deg?
– Når man får en diagnose blir man både usikker og redd. Det å kunne prate med en som har egenerfaring vurderer jeg som veldig viktig. Man kan både få kunnskap om sykdommen og bli beroliget over egen situasjon. En likeperson kan opplyse deg om at man gjennom øyelege kan bremse utviklingen og leve et relativt normalt liv. At jeg mistet førerkortet, var heldigvis ingen krise for meg. Jeg hadde en frisk kone som kjørte samtidig som jeg hadde evnen til å akseptere og tilpasse meg den nye situasjonen. I stedet for å se på det som et problem ble det mer som en ny fase i livet, forteller Røtnes.
– Er det noen bestemte egenskaper som er gode å ha i rollen som likeperson?
– Du må være flink til å lytte og ikke være så ivrig etter å fortelle om deg selv. Å få til en samtale der du overfører egne erfaringer basert på vedkommende sitt behov. Du må prøve å forstå den du snakker med. Først da kan du føre en samtale som er til nytte og hjelp for den andre. Gode sosiale antenner kommer dessuten godt med både her og i livet for øvrig, smiler Røtnes som nå har vært likeperson i over ti år.
– Har du en bestemt samtale du husker ekstra godt?
– Det må bli den siste. Vedkommende jeg snakket med følte ikke at han hadde fått god nok informasjon fra øyelegen som gjorde at han var veldig usikker både på utvikling og sin egen status. Jeg forsøkte å hjelpe han til å forstå sin egen situasjon og de mulighetene som ligger i behandling. Det trenger ikke være noen krise, fordi det i dag finnes hjelp! Som likeperson kjenner man enkelte ganger på følelsen av at man utgjør en forskjell i andres liv.
– Hvordan kan man få flere til å benytte seg av likepersonstjenesten?
– For å vite at likepersoner finnes, må vi bli mer synlige. Vi må bli flinkere til å være til stede på ulike arenaer slik at folk blir klar over at både foreningen eksisterer, og at det er samtalepartnere som er interessert og villig til å komme i kontakt med deg. Jeg synes medlemsbladet vårt har blitt veldig bra, og er man medlem får man mye informasjon om likepersontjenesten her. Dessverre er det altfor mange med glaukom som ikke kjenner til foreningen, og som ikke vet at det finnes muligheter for samtaler og hjelp.
