Glaukomet er ikke et fokusområde for Atle Sandvold (35). Det er derimot det gode livet og hans tre barn.
Trebarnsfar Atle Sandvold (35) i Larvik fikk avdekket sitt glaukom for cirka ti år siden. Han er et forbilledlig eksempel på foreningens motto «tidlig oppdagelse bremser sykdomsutviklingen». Atle tar sine øyedråper hver eneste kveld, «glemmer» at han har kronisk øyesykdom og ser lyst på fremtiden.
– Det fikk jeg vite for ti år siden. Da besøkte jeg optikeren min – den gang på Lillestrøm – for en øyekontroll i forbindelse med kontaktlinser, som jeg hadde begynt å bruke et halvt år tidligere. Det var en helt vanlig kontroll, men optikeren så «noe» på synsnerven som han mente burde sjekkes. Dessuten var øyetrykket høyt. Dermed ble jeg henvist til øyelege, i Oslo. Og legen konstaterte at jeg hadde glaukom.
– Drypping med øyedråper, en gang per kveld. Begynte med Timosan, senere har jeg byttet dråpetype to ganger.
– Bra. For det første ser det ut til at vi fikk oppdaget sykdommen før den hadde klart å begrense synet nevneverdig, og alle kontroller senere har gitt tilfredsstillende resultater. Og så har jeg jo vært flink med dryppingen òg, da. Jeg drypper faktisk hver eneste kveld, slik jeg skal.
– Du synes ikke det er tungvint med dryppingen?
– Nei da. Ett drypp i hvert øye er ikke noe stress, og kontaktlinsene skal jo av da likevel.
– Hvor høyt var trykket da du kom til legen?
– Det lå på 25, men gikk fort ned til 15 da jeg begynte med dryppingen og har holdt seg der siden.
– Og dermed har du unngått skader på synsnerven?
– Det virker slik. Om jeg har fått noen skade, er det faktisk umerkelig, men det kan jo tenkes at jeg har en bitte liten blind flekk et sted.
– Vet du noe om grunnen til at du fikk glaukom?
– Det kan være arvelig, og faren min har det. Han fikk det i 50-årsalderen. I hvert fall fikk han diagnosen da, han kan jo ha fått selve sykdommen en god del tidligere. Og jeg vet uansett ikke om noen andre som har det i familien.
– Men du har åpenbart hatt suksess med dryppingen. Hvem lærte deg å dryppe?
– Den samme legen som påviste glaukomet mitt. Han fortalte meg at dette var noe jeg skulle gjøre hver dag resten av livet, og han viste meg også hvordan. Jeg har for øvrig lest i Glaukom-bladet deres, på nettet altså, at det er drypping som gjelder – at det sjelden er noe annet som duger.
– Synes du ikke «resten av livet» lyder litt dramatisk, litt skjebnesvangert, liksom?
– Egentlig ikke. For det første har jeg en pappa som drypper, uten at det har vært noen dramatikk rundt det. Greit å ha et forbilde, en å snakke med hvis det trengs. Men jeg tenker egentlig ikke på dette som noen sykdom. Bare at jeg må dryppe øyene hver kveld, akkurat som jeg må pusse tennene – og det er jo også noe man må gjøre hele livet uten at det regnes som særlig dramatisk av den grunn.
Men jeg tror nok den viktigste grunnen til at det er lett å akseptere for meg er at det ikke hadde rukket å bli noen skade. Det ville nok vært mer dramatisk hvis jeg fikk vite det som 50-åring og at synsnerven allerede var skadet, da ville jeg kanskje ta det som et tegn på aldring og forfall.
– Snakker du med samboeren din om glaukomet ditt?
– Ikke mye, det er liksom ikke noe tema; vi er bare glade for at sykdommen ble fanget opp i tide. Men jeg det hender at jeg snakker med ungene om det.
– I hvilken forbindelse?
– Særlig de gangene jeg ska til øyelegen. Har fortalt dem at de også vil få øynene sjekket fra de er fylt 15. Mathias, sønnen min på tolv, har alt sagt at han kanskje skal dryppe, han òg. Også han er opptatt av å bli sjekket i tide, før det oppstår noen skade.
– Har du en jobb der du er ekstra avhengig av synet?
– Jobben krever vanlig godt syn. Jeg arbeider med utvikling av elektronisk ID. Pusler med å utvikle raskere og sikrere nettbankløsninger slik at du for eksempel skal ha kortest mulig ventetid når du er inne og betaler en regning.
– Hva slags utdanning har man for å drive med slikt?
– Jeg for min del er utdannet sivilingeniør ved NTNU i Trondheim, innen datateknikk.
– Er det noen på jobben din som vet at du har glaukom?
– Fortalte det til sjefen min den gangen jeg fikk det. Siden har jeg begynt i en annen avdeling, og der har jeg bare ikke følt noe behov for å si noe om det.
– Hva med hobbyer?
– Jeg har faktisk ingen konkret hobby, men lever et variert og godt liv, hygger meg mye med familien og gode venner. I kveld skal jeg forresten spille bowling med ungene og samboeren, samt noen venner. Før bodde vi i enebolig med hage – men det krevde evig mye av tida vår. Det gadd vi ikke være med på, så nå bor vi i tomannsbolig og har det supert. Har faktisk tid til overs – og vurderer å finne meg en hobby, he-he.
– Kjører du bil?
– Ja da, sykdommen gir meg ingen begrensninger verken med det eller noe annet i livet. Fra tid til annen er jeg litt rød i øynene, bare, men det kan like gjerne skyldes kontaktlinsene. Jeg har prøvd med ulike typer øyedråper, dog, for å se om det kan gjøre noen forskjell. Men dette er uansett ikke et problem.
– Tanker om fremtiden?
– Jeg har faktisk spurt meg selv om jeg kommer til å synes dette er like enkelt om 20 år. Og hvis jeg skal være helt ærlig, er svaret ja. Jeg fikk jo sjekket meg i tide.
