Astrid Trengereid fra Florø gikk til øyelege etter å ha fått et “rusk” på øyet. Her oppdaget de at hun hadde høyt trykk, men det viste seg at hun ikke hadde glaukom. Likevel har hun blitt svært bevisst på å sjekke trykket og synet jevnlig.
Ytterst i havgapet blant fjord og fjell i Norges vestligste by, Florø, bor Astrid Trengereid (59). Hennes historie skiller seg fra de fleste andre du har lest i “Å leve med glaukom”, for hun har ikke glaukom. I stedet skal du få et innblikk i hvordan tilfeldigheter gjorde at hun havnet hos øyelege og oppdaget høyt trykk. Fra å da ikke vite hva glaukom var, har hun nå blitt medlem i Norsk Glaukomforening, skaffet seg informasjon og kunnskap om øyesykdommen og blitt svært bevisst på å sjekke øynene og synet jevnlig. Dette er også en historie som illustrerer viktigheten av bevissthet og kunnskap for å kunne forebygge og sørge for tidlig oppdagelse av glaukom.
Astrid Trengereid jobber som fagarbeider i Brandsøy barnehage i Florø, en jobb hun har hatt i over 18 år. I denne jobben er hun mye ute på tur i naturen med barna. Under en tur våren 2008 skjedde det som fikk henne til å oppsøke øyelege for første gang.
– Vi var ute i et skogholt med mye gran og furu, hvor vi både tilberedte mat og lagde barhytte med barna. Som vanlig her ute ved kysten i Florø så var det en trekk i lufta, og jeg kjente plutselig at jeg fikk noe på øyet. Jeg tror det kan ha vært et frø fra en kongle, og det irriterte øyet veldig, sier Astrid Trengereid.
Tilbake i barnehagen prøvde hun å blunke og skylde øyet. Irritasjonen ga seg likevel ikke, og øyet var sårt og rennende. Hun oppsøkte derfor sin fastlege.
– Han kunne ikke se noe spesielt på øyet, men fikk henvist meg til øyelegen, forklarer hun.
TIL ØYELEGEN
Noen dager senere kom hun til øyelegen i Florø.
– Han skrapte og sjekket øyet, men fant ikke noe “rusk”. Men han oppdaget noe annet, nemlig høyt trykk på venstre øye. For å behandle det såre øyet fikk jeg dråper og en salve, og en ny time uken etter for å måle trykket igjen, sier Trengereid.
Uken etter kom hun tilbake, og trykket var fortsatt litt for høyt. Øyelegen nevnte da glaukom, en øyesykdom Astrid aldri tidligere hadde hørt om.
– Han ga meg da informasjon om det å ha høyt trykk og at det kunne være glaukom. Samtidig spurte han om noen i familien hadde hatt det, siden det kan være arvelig, sier 59-åringen.
TILFELDIGHET
Astrid Trengereid fikk dråpene Artelac for tørre øyne mot svien og irritasjonen. Det høye trykket ble målt og fulgt opp i tiden fremover, men gikk ned igjen og stabiliserte seg.
– Jeg har derfor heldigvis ikke fått diagnosen glaukom, noe som selvfølgelig er en lettelse. Likevel gjorde denne hendelsen meg mer bevisst på synet mitt, og følge det opp for å kunne oppdage eventuelle øyesykdommer så tidlig som mulig, og bremse sykdomsutviklingen. Hadde jeg hatt glaukom da, ville dette tilfeldige og uskyldige ”rusket” vært redningen som fikk meg til øyelege, forteller Trengereid.
– En eldre nabo er blitt svært svaksynt på grunn av glaukom. Etter å ha hørt at jeg sjekker synet jevnlig, angret hun veldig på at hun ikke hadde gjort det samme før det nesten var for sent, legger hun til.
Astrid har fortsatt ofte vondt i øynene, og føler sårhet og ubehag. Hun får også oftere infeksjoner på øyet enn tidligere.
– Jeg oppsøker da øyelegen for sjekk, noe jeg føler er en trygghet. Årlig kalles jeg også inn for full undersøkelse med trykkmåling, synstest og lignende, sier Trengereid.
Selv om Astrid Trengereid ikke fikk glaukom, ble hun veldig interessert og kunnskapssøkende for å vite mer om øyesykdommen.
Hun meldte seg da inn i foreningen, og fikk informasjonsmateriell og medlemsblader.
– Dette har jeg lest flere ganger, og synes det er veldig nyttig kunnskap. Venner, familie og bekjente deler jeg derfor denne informasjonen med, og så fort jeg hører noen har problemer med synet eller er i risikogruppen anbefaler jeg dem å sjekke det umiddelbart. Jeg kommer også til å prøve å verve flere medlemmer til foreningen, for dette er et viktig, sier hun.
SYNET VIKTIGERE
Med fem barn i alderen 18 til 37 år og fem barnebarn, er familien en stor og viktig del av livet til Astrid Trengereid.
– Å kunne se har alltid vært en selvfølge, og aldri vært en bekymring. Man sjekker og passer på mye annet på kroppen, men øynene bare har vært der for å gjøre jobben sin, sier hun.
Glaukom og grønn stær hadde derfor vært et fremmedord for Astrid.
– Jeg visste absolutt ingenting om det, og aldri tenkt tanken. Så lenge man ikke har hatt bekjente, vært pårørende eller opplevd øyeproblemer selv, så virker det bare helt fjernt. Nå innser jeg at man må passe bedre på øynene sine, og sjekke de om noe skulle skje.
– Jeg prøver derfor å få familien til å gjøre det samme. Deriblant datteren min som har hatt mye hodepine og brukt briller siden hun var 12 år, sier hun.
UTNYTTE SYNET
Astrid Trengereid har ingen øyesykdom, og understreker at man ikke skal ta sorger på forskudd eller gå rundt å være redd. Likevel har hun blitt bevisst på at et velfungerende syn ikke er noen selvfølge.
– Jeg passer derfor på å drive med aktiviteter og gjøre ting som krever at jeg ser godt. Etter å ha vært en ivrig håndarbeider med strikking, brodering, sying og lignende passer jeg på å gjøre ferdig prosjekter mens jeg fortsatt har godt syn, sier hun.
Det samme gjelder bilder og aktiviteter med familien.
– Vi bør alle være takknemlige for det vi ser. For meg er familien og naturen viktig. Bilder fra fortiden og ting vi gjør passer jeg på å sette i album, så jeg kan se på det og bevare minnene.
AKTIV FRITID
Astrid er født og oppvokst på et småbruk i Eikefjord mellom Florø og Førde. Yrkeskarrieren har vært preget av å jobbe med mennesker. Hun har blant annet vært med å starte et avlastningssenter for funksjonshemmede, vært avlastningshjem, jobbet på sykehjem og nå i barnehage.
– Det er veldig kjekt å kunne hjelpe og jobbe med mennesker. Jeg er også veldig glad i hagearbeid. Årsaken er nok at dette nesten er som å jobbe med barn i barnehagen: Man får se det gro, vokse og utvikle seg, sier hun.
Trengereid har også vært en aktiv sanitetskvinne i nærmere 30 år.
