Fikk akutt glaukom – ble operert én time etter

Legene fant ikke noe galt med Marit Bjerk (46) tross uutholdlige smerter. En kontroll hos optiker ble redningen. 

Tekst og foto: Vegard Storbråten Øye

Vi befinner oss i den naturskjønne kystbyen Bodø i Nordland, som viser seg fra sin beste side denne dagen. Ute på trappa i endeleiligheten på et rødt rekkehus rett utenfor sentrum står Marit Bjerk for å ta imot oss.

– Velkommen til Bodø, sier hun energisk og smiler om kapp med sola.

Den 46 år gamle bodøværingen fikk i fjor høst akutt glaukom. Få måneder senere var hun del av en stor reportasje om glaukom i beste sendetid på Dagsrevyen på NRK.

Vi har tatt turen til Marit for å få høre hele hennes sterke, smertefulle og dramatiske historie – men som heldigvis endte godt.

ELEKTRISKE STØT I HODET
Marits glaukom-historie begynner siste helga i oktober i 2010.

–Da begynte jeg å kjenne ubehagelige elektriske støt i hodet når jeg var i bevegelse. Dette var veldig ekkelt og ubehagelig. I håp om at det skulle gi seg var jeg helt i ro, passet på å drikke rikelig med vann og sove mye. Jeg ante likevel ikke årsaken til ubehaget, sier Marit Bjerk.
Mandag morgen dro hun på jobb som vanlig.

– Jeg oppdaget raskt at jeg ikke orket å være på jobb, og var veldig slapp og utilpass. Derfor dro jeg hjem hvor jeg la meg igjen, drakk mye vann og tok smertestillende i håp om at jeg skulle bli bedre, forteller hun.
Senere på kvelden ble situasjonen forverret.

– Det føltes som det var noe på vei opp gjennom pulsåren på halsen, og det første som slo meg var at jeg hadde fått blodpropp. Jeg ble selvfølgelig veldig redd. Og kort tid etter fikk jeg en ubeskrivelig vond hodepine. Jeg har blant annet født to barn, men denne smerten overgikk alt, sier Marit.

MED AMBULANSE TIL SYKEHUSET
Marit Bjerk fikk hjelp av mannen sin, og de ble enige om å ringe etter en ambulanse.

– Jeg trodde en stund jeg skulle dø, og var veldig redd og fortvilet. Heldigvis kom ambulansen raskt og jeg ble kjørt direkte til Nordlandssykehuset.

– Jeg kastet opp,  og var veldig lyssky. Heldigvis dempet de smertestillende medikamentene smerten. Det var akkurat som om hodepinen ble pakket inn i bomull. Likevel var det så vondt at jeg ikke klarte å finne roen, sier hun.
Samme kveld tok de også MR, før hun ble liggende på overvåkningen på nevrologisk avdeling.

– Den natta sov jeg ingenting, og var kun redd, hadde vondt og lurte på hva som feilte meg, forklarer Marit Bjerk mens hun tar en stor slurk av kaffekoppen.

FANT IKKE NOE GALT
Morgenen etter kommer legene med svar på prøvene og MR-bildene.

– Alt var i orden. Dette var et svar som ga meg blandede følelser. Jeg var selvfølgelig glad for at de ikke hadde funnet noe alvorlig, men visste samtidig at det var noe galt med meg de ikke hadde funnet, sier hun.
Derfor ble det tatt flere prøver, CT og videre smertelindring.

– Jeg var sterkt svekket, og orket verken å spise eller gå på toalettet på egenhånd. Likevel ble jeg sendt hjem på permisjon på fredag, etter å ha vært på sykehuset siden tirsdag kveld.

Marit Bjerk hadde nesten ikke før kommet hjem før hun satt fast en kjøttbit i halsen og begynte å hoste. Dette utløste den forferdelige hodepinen nok en gang, og hun måtte tilbake på sykehuset. Da ble det en ny runde med undersøkelser, ny lege, oppkast og smertestillende.

– Jeg lå i en sykeseng med solbriller på, kalde kluter over ansiktet og var rett og slett fryktelig dårlig. De prøvde også å ta ultralyd av meg, men var for syk til å orke det, forklarer hun.

Etter over én uke på sykehus med utallige prøver og undersøkelser klarte de ikke å finne ut hva som feilte Marit. Hun ble derfor skrevet ut, og fikk rekvisisjon til fysikalsk behandling.

RETT PÅ OPERASJONSBORDET
Marit og hennes ektemann, Jan Erik, klarte ikke å slå seg til ro med sykehusets konklusjon. For de var ikke i tvil om at noe ikke var som det skulle. På dette tidspunktet klarte hun ikke å spise selv, hadde enorme smerter, orket ikke å jobbe og måtte ha hjelp til alt. De tok derfor saken i egne hender, og bestemte seg for å begynne med en tur til optikeren så hun kunne sjekke synet.

– Jeg fikk time hos optiker Jacob Klette. Først tok han en vanlig synstest, og dette var helt greit. Til slutt ønsket han å måle trykket. Etter å ha sett resultatet ble han veldig rar, og tilkalte en av kollegene for å se på målingen. Dette viste seg å bli min redning, sier Marit Bjerk.

Hun hadde nemlig et trykk på 48 og 49 på begge øynene, og optikeren ringte rett til øyeavdelingen på Nordlandssykehuset.

– Vi kunne dra dit omgående, selv om klokken var 15.30 på ettermiddagen. Der ble jeg tatt imot av overlege Christian Schau. Han måler trykket en gang til, og forklarer at han har én god og én dårlig nyhet: Du har svært høyt trykk, men vi kan gjøre noe med det, sier Marit.
Det var da hun fikk beskjed om at hun hadde grønn stær, eller glaukom. Marit fortalte da om de siste ukene med sykehusinnleggelse og smerte, og han var ikke i tvil om at det var hennes akutte glaukom som var årsaken.

HODEPINEN FORSVANT UNDERVEIS
Glaukom var noe Marit Bjerk visste svært lite om, og hadde aldri vært et tema i hennes liv. Fra å ha vært hos optiker til øyelegen og klar til operasjon hadde det kun gått én time.

– Alt gikk veldig fort. Men siden trykket var dramatisk høyt ble jeg laseroperert umiddelbart. Jeg kjente hodepinen slippe taket for hvert skudd med laseren. Det var akkurat som å slippe trykket ut av ballongen, og var mildt sagt en fantastisk følelse. Hodepinen forsvant og trykket raste, sier Marit Bjerk.
Dagen etter var trykket over halvert, og hun begynte med dråper for å forhindre infeksjon og stabilisere trykket.

– Etter en stund kom nok en gang trykket ut av kontroll, og Alexander Schau laseropererte meg en gang til. Dette hjalp, og etter flere måneder med ulike dråper og doser fant vi endelig i mai måned den perfekte behandlingen med type dråper og dosering. Trykket er nå stabilt på 11, forklarer hun.

Marit drypper nå to ganger daglig med Asarga og med Teflotan hver kveld.

MER TAKKNEMLIG FOR SYNET
Etter mange måneder med alt fra sykehusinnleggelser, to laseroperasjoner og tilpasninger av dråper for å få trykket stabilt er nå alt bra.

– Jeg har nesten ikke fått svekket syn, og kan fortsatt dyrke mine hobbyer med blant annet lesing, kryssord og håndarbeid, sier 46-åringen.

– Synes du det er tungvint å måtte dryppe?
– Nei, absolutt ikke. Hvis det kan bidra til at jeg får beholde det synet, stabile trykket og livskvaliteten jeg har i dag så er dråpene en bagatell jeg gjør med glede. Jeg må også legge til at øyelegene og de øvrige ansatte på avdelingen har gjort en fantastisk jobb, og gitt meg masse informasjon som har gitt en enorm trygghet.

– Hvordan vil du beskrive sykdomsperioden når du ser tilbake på den i dag?
– Det var en lang og smertefull periode, og jeg ble livredd for å miste synet. Den ene legen etter den andre sjekket meg uten å finne noe, og så var det en optiker på gata som ble redningen. Nå er jeg mer bevisst og takknemlig for synet og det jeg ser, og slått meg til ro med at glaukom kommer til å være en del av livet mitt for alltid, sier Marit Bjerk.

VIKTIG STØTTE FRA FAMILIEN
Mannen Jan Erik, som Marit har vært gift med siden 1987, har vært en viktig støttespiller for henne under den tunge sykdomsperioden. Det har også deres to sønner og hennes egne foreldre.
– Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten familien, men det har vært en tung tid for dem også. Det tok flere måneder før jeg kunne jobbe igjen og jeg var veldig redusert i lang tid. – Barnebarnet vårt, Linnea, er også en veldig viktig og positiv del av hverdagen som gir masse inspirasjon og glede, legger hun til.
– Hvordan fikk du vite om Glaukomforeningen?
– Jeg så medlemsbladet på veggen da jeg var på en kontroll, og forsto fort at dette var noe jeg ville bli en del av, og kunne være nyttig og informativt for meg.
Hun er heller ikke i tvil om at de neste generasjonene i familien skal undersøke seg jevnlig. – Det skal de om jeg så må dra de med meg. Man sjekker jo jevnlig tennene, så hvorfor ikke øynene også?