Etter at moren på et møte hos Norsk Glaukomforening fikk vite at glaukom var avelig, dro Anita til øyelegen uken etter. Det viste seg å være redningen.
Turid Knudsen (65) deltok på Norsk Glaukomforenings åpne møte på Lillestrøm 30. januar 2008. Der hørte hun igjen at glaukom er en arvelig sykdom og at nære slektninger av glaukomikere bør sjekke øynene sine. Uken etter møtet gikk datteren, Anita (43), til øyelege og fikk sjekket øynene sine. Hun fikk høre at hun har glaukom. Men hun fikk også en gladnyhet: ”Synsnerven din ser ikke ut til å være skadet! Det var fint du kom i tide!”
Anita er lærer på Fjuk skole i Sørum kommune, ikke så langt fra Lillestrøm. Skolen ligger i et åpent jordbrukslandskap og fra klasserommet har Anita utsikt til flere vakre gårder. De 19 elevene på fjerdetrinnet er snart ferdige med skoledagen og har fått lov hjemmefra til å være med på fotografering sammen med læreren sin. Det synes de nok er spennende og alle vil bli tatt bilder av.
”De vet bare at du har kommet for å snakke med meg og ta bilder på grunn av at det er noe spesielt med øynene mine,” begynner Anita. ”De vet også at jeg ser godt og får medisiner sånn at jeg forhåpentligvis ser like godt livet ut!”
SJOKKOPPLEVELSE
Det var allikevel en sjokkopplevelse for Anita å få vite at hun har glaukom – akkurat som moren. Og som både mormoren og morfaren. Morfaren ble faktisk blind på det ene øyet.
”Da mor kom fra glaukommøtet på Lillestrøm ringte hun oss tre barna dagen etter. Hun sa at vi skulle sjekke øynene våre. Hun hadde hørt om dette med arvelighet før, men det var først nå hun skjønte hvor viktig det var at vi fikk sjekket oss for glaukom så tidlig som mulig, slik at den snikende øyesykdommen sannsynligvis ikke enda hadde fått satt sine spor på synsnervene våre.
”FRYKTELIG LEI MEG!”
Jeg hadde uavhengig av dette allerede bestilt en synssjekk for min datter hos øyelege. Jeg benyttet anledningen til også å sjekke mine egne øyne. Jeg husker jeg tenkte at synet er en stor del av meg, og jeg har kun de to øynene jeg har, så jeg får gjøre det beste ut av situasjonen.
Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet, mamma hadde jo allerede fått konstatert sitt glaukom fem år tidligere – og hun hadde fortalt at det var arvelig! Men jeg fikk sjokk da øyelegen fortalte at også jeg hadde utviklet sykdommen. Jeg ble rett og slett fryktelig lei meg, og trengte tid til å fordøye det. Jeg husker at dagen jeg gikk til øyelegen var 20. februar – og helt frem til sommeren følte jeg en slags redsel. Denne redselen kom særlig sigende når jeg skulle dryppe meg.”
Øyelegen ga Anita et eksemplar av Glaukomforeningens medlemsblad.
”Det var nok ikke alt øyelegen sa til meg første gangen som jeg greide å oppfatte. Derfor var det godt å få bladet i hånden slik at jeg kunne sette meg ned med det i fred og ro. Jeg opplevde det som veldig interessant og oppdatert. Mor har forresten ikke fått noe slikt blad fra sin øyelege.”
BEDRE HVERDAG
I lang tid før denne spesielle februardagen hadde Anita slitt med noe hun trodde var migrene. Hun hadde snakket med fastlegen om dette, men glaukom eller annen øyelidelse ble ikke nevnt som mulig årsak. Etter at glaukomet ble avdekket og hun nå fikk stabilisert øyetrykket med dråper, opplevde hun en ny hverdag.
”Ja, det kunne være svært ille tidligere. Enkelte morgener når jeg sto opp, måtte jeg rett og slett legge meg igjen. Jeg måtte ringe skolen og si at jeg først kunne komme senere. Jeg så lysblink, så liksom en slags regnbue og var lyssky. Det bedret seg utover dagen, men jeg var svært sliten på ettermiddagen. Etter at jeg begynte å dryppe meg har jeg ikke hatt noen av disse plagene.
REDD FOR SYNET
Jeg var allikevel redd for synet mitt og var svært spent ved min første kontroll. Jeg visste at synsnerven på begge øyne var skadet, men heldigvis i liten grad. Øyelegen min kunne konstatere at jeg ikke hadde mistet noe sidesyn, og at jeg kunne være svært glad for at jeg hadde kommet til ham i tide. Han mente at jeg hadde hatt glaukom en stund.”
VANSKELIG Å DRYPPE
I begynnelsen syntes Anita at det var vanskelig å dryppe seg.
”Man ser jo av naturlige årsaker ikke helt hva man selv gjør. Og det var i begynnelsen vanskelig å føle om dråpen traff skikkelig. Mamma og jeg hjalp hverandre. Vi så på hverandre når vi dryppet og ble på denne måten tryggere på hvordan vi skulle gjøre det. Jeg har også fått glaukomforeningens DVD-film om drypping. Den har jeg sett på flere ganger. Jeg er veldig glad for at jeg har den og kommer nok stadig til å ta en titt på den.
Øyelegen har også sett på teknikken min. Det gir en ekstra trygghet.
Jeg var for øvrig i starten veldig redd for ikke å dryppe meg på riktig tidspunkt. Jeg måtte sette på en vekkeklokke for å huske det. Jeg har siden fått høre at det ikke er avgjørende å dryppe på nøyaktig samme tidspunkt hver dag, så nå har jeg roet meg og vet at jeg er flink til å gjøre omtrent som jeg har fått beskjed om.”
IKKE FORTALT ALLE
Anita synes ikke det er naturlig å fortelle alle rundt seg at hun har glaukom. ”På skolen har jeg selvfølgelig snakket med rektor – og noen kolleger. Jeg har da sagt at øyesykdommen er konstatert, at jeg får medisiner i form av øyedråper og at jeg nå ikke lenger har plager. Derfor synes jeg ikke at det er naturlig å snakke noe mer om det.”
Anita skal avslutte dagen med et møte på skolen, så jeg setter meg i bilen og kjører i ti minutter i det vakre kulturlandskapet til Aursmoen i nabokommunen Aurskog, der jeg skal snakke med Anitas mor, Turid (65). Litt lenger ned i veien bor Anita med sin familie.
Turid møter meg i døren til huset, der mannen også har sin frisørsalong. Anitas datter Ine-Andrine (14) er på besøk hos sin mormor. Hun har også fått sjekket øynene sine, men har heldigvis ikke fått konstatert glaukom. Mange mener det bør være unødvendig å sjekke øynene til en fjortenåring, men Ine-Andrine selv og resten av familien synes det er bedre å være føre var. Sjansen er liten for å få sykdommen i tidlig alder, men sjansen er allikevel til stede.
”VI BØR FÅ BESTEMME!”
”Jeg synes det er vi som bør få bestemme når vi får sjekket våre barn,” begynner Turid. ”Glaukom har vi hatt i familien gjennom flere generasjoner. Både min mor og far hadde sykdommen, og far var blitt blind på ett øye. Når vi vet hvor viktig det er at sykdommen oppdages tidlig, så er min mening at det er bedre å komme altfor tidlig til undersøkelse enn for sent. Ine-Andrines søster, Juni, er fremdeles bare åtte år. Anita spurte øyelegen om også hennes øyne kunne sjekkes, men dette ble ikke gjort.”
”LITT TREIGE!”
Turid fikk sjekket øynene sine jevnlig før hun for fem år siden fikk konstatert glaukom.
”Det var i 2003. Jeg var på min vanlige synssjekk hos øyelegen på Lillestrøm. Det viste seg at jeg hadde et forhøyet trykk på det ene øyet. Han sa jeg hadde fått glaukom. Jeg visste jo at både min mor og far hadde hatt sykdommen, men jeg ble allikevel både skremt og redd. Jeg fikk først medisin som skulle dryppes kun hver morgen, men gikk så over til morgen og kveld. Nå har jeg fått en blandingsdråpe og drypper kun om morgenen.
Året etter hadde også det andre øyet fått glaukom. Heldigvis virket medisinene bra – i begge tilfeller stabiliserte trykket seg. Så jeg har vært heldig og har kunnet roe meg ned. Inntil det altså slo meg at barna burde kontrolleres!
Anita kom seg fort til kontroll. Men selv om hun fikk vite at hun har glaukom, har de to andre vært treige. Men nå etter et drøyt halvt år har i hvert fall neste mann bestilt time,” sier Turid med et smil. ”Og jeg skal fortsette å mase på sistemann!”
ØNSKET OPERASJON
Turid er fornøyd med fremtidsutsiktene og også med synet sitt. Men hadde hun fått bestemme selv hadde hun vært operert. ”Da hadde jeg sluppet å dryppe meg. Men øyelegen rådet meg til å prøve drypping først, og det har jo fungert fint. Og det er ikke alltid at en operasjon er vellykket, så da blir det vel drypping resten av livet på meg. Og det er jo ikke verre enn å pusse tennene.”
HVA VET RESTEN AV SLEKTEN?
Det er store mørketall når det gjelder glaukom. Omtrent halvparten av dem som lever med sykdommen, vet ikke at de har den. De har ingen indikasjoner på at det er noe galt med synet. Det er derfor vanskelig å få oppmerksomhet om en sykdom som du sannsynligvis ikke har. Men vet du at du har glaukom i familien, er det viktig at resten av slekten får vite om det.
”Det er noen slektninger på farssiden som jeg ikke ser så ofte. De vet ikke at jeg og Anita har sykdommen, kanskje heller ikke at min mor og far hadde den. Jeg ser at jeg kan være en nyttig brikke for å få informasjon om arvelighet ut til disse. Så langt har jeg tenkt at jeg ikke vil bry så mange med min egen livssituasjon. Men jeg ser nå at å vite om mitt glaukom kan være veldig viktig for hele slekten!”
Anita er ferdig med sin arbeidsdag og kommer inn i stuen. Hun og moren snakker litt om kontroller. Anita går til kontroll hvert halvår, moren kun en gang i året. ”Jeg har ikke tenkt så mye over dette,” sier Turid. ”Men jeg synes at en gang i året er litt lite. Nå merker jeg også at skarpsynet mitt er blitt litt dårligere. Litt oftere kontroller hadde kanskje gjort at jeg kunne roe meg litt mer.”
Turid og datteren Anita er to heldige glaukomikere. De kom til øyelege før glaukomskaden hadde fått satt tydelige spor på synsnervene deres. Turid har også bestemt seg for å dele sin historie med enda flere av sine slektninger. Kanskje du som leser denne historien også kan bringe dette budskapet videre? Har du glaukom og du vet om slektninger som enda ikke har fått sjekket sine øyne, så ring dem i morgen! Og er det noen du har sagt det til, som enda ikke har fått bestilt øyelegetime? Send dem et lite postkort eller en e-postmelding og ønske dem lykke til!
