Grete Kjos fra Oslo måtte leve med mye frykt og smerte, med mange operasjoner. Men trykket stabliserte seg omsider, og hun kunne komme frisk og smilende tilbake til hverdagen.
Grete Kjos tar imot meg i naturskjønne omgivelser. Fra leiligheten i åssiden mot Holmenkollen har hun en fantastisk utsikt, med
Bogstadvannet og marka rett nedenfor og Oslofjorden og Nesoddlandet når hun ser litt mer mot venstre. Her har hun bodd siden 2002 sammen med mannen, Egil. Hans foreldre har i en årrekke bodd på Røa, så da de skulle flytte var det naturlig å vurdere dette området de kjente så godt fra utallige skogsturer.
– Det er så beroligende å sitte på terrassen, se utover og la tankene vandre. Det er skikkelig mentalhygiene, sier Grete Kjos.
Hun trives også veldig godt på hytta på Blefjell, ofte med storinnrykk av familiemedlemmer. Der får hun også tid til å fotografere den vakre naturen – motiver som senere blir utgangspunkt for hennes vakre malerier. Også området ved Bogstadvannet er inspirasjonskilde.
PÅ MALERSKOLE HVER TIRSDAG
Malerhobbyen har etter hvert blitt veldig viktig for henne.
– Det var en periode jeg virkelig lurte på om jeg ville være i stand til å male videre. Jeg var redd for synet mitt. Men nå har jeg gått på malerskole i to år, og har tenkt å fortsette med det så lenge lysten er til stede. Jeg har faktisk litt ambisjoner og blir glad når jeg kan selge noen av motivene mine.
BARN OG BARNEBARN
Hun trives godt i hverdagen, med tre voksne barn og fire barnebarn. Det siste ble født tidlig i mars.
– Da syntes jeg litt synd på datteren min, sier hun.
– Det er første barnet hennes og det ble en lang og komplisert fødsel, som endte med keisersnitt. Men nå er alt bare bra, heldigvis!
Grete jobber deltid i Glasmagasinet på kjøpesenteret CC-vest. Her trives hun svært godt, og er veldig glad for å kunne jobbe igjen – og å snakke med andre mennesker enn nærmeste familie og helsepersonell. En tid var hun spent på om hun kunne komme tilbake til arbeidslivet. Livet ble gradvis snudd på hodet fra 1995, og det skulle ta 10 år før hun igjen følte seg rolig og avslappet igjen og hverdagen falt tilbake på plass.
LANZAROTE 1995
– Jeg begynte selv å oppdage at noe var galt da vi var på Lanzarote i 1995, sier hun.
Hun begynner å fortelle, og det er tydelig at minnene preger henne.
– Jeg hadde ikke vondt, men jeg syntes jeg så noen lysglimt og noen prikker. Da jeg kom hjem oppsøkte jeg optikeren.
Hun oppdaget at jeg hadde høyt trykk på begge øynene og sendte meg videre til spesialist. Der ble det konstatert grønn stær på begge øynene – mest på det høyre, der sykdommen var ”fremskreden”.
– FRYKTELIG LEI MEG!
– Jeg husker jeg ble fryktelig lei meg, og tenkte at nå kom jeg til å bli blind. Grønn stær hadde jeg hørt om, og tankene som kom gjorde at jeg gråt mye. Men heldigvis hadde jeg kommet på et gunstig tidspunkt. Sykdommen hadde ikke fått lov til å utvikle seg så mye at synet mitt var i fare. Jeg fikk to forskjellige dråper jeg skulle dryppe i hvert øye. Den praktiske hverdag ble jo litt forandret, men jeg taklet det fint. Men jeg husker at redselen for å bli blind satt dypt i meg.
– ER ALT BRA IGJEN?
– Jeg var svært spent på om jeg skulle bli verre. Men i lang tid holdt det seg bra, og jeg begynte å slappe av. Jeg dryppet hver dag frem til år 2000. På en kontroll oppdaget så øyelegen at det var veldig høyt trykk på høyre øye, sier hun og viser klart at dette var begynnelsen på en tung tid.
FØRSTE OPERASJON
– 29. mai 2000 ble jeg operert. Jeg husker det så godt fordi det var to dager etter at min datter giftet seg. En operasjon i mitt øye? Jeg orket nesten ikke å høre på hva operasjonen skulle innebære. Men operasjonen var vellykket. Det var på Ullevål. Alle var så greie. De beroliget meg med sin væremåte, snakket om hva som skulle skje og jeg husker jeg fikk dråper til bedøvelse. Det føltes litt avkjølende, men ikke ubehagelig. Jeg lå litt på ank under operasjonen, mens menneskene rundt meg fortalte, nynnet og sang. Øyelegen snakket nok mest, husker jeg. Jeg tror det var musikk der også! I det hele tatt var atmosfæren god.
HJEM IGJEN
– Jeg hvilte litt etterpå, slappet av og fikk dråper med hjem. Jeg måtte ha en ”kopp” over øyet når jeg skulle sove for ikke å komme nær det. Trykket gikk ned og jeg begynte så smått å roe meg. Men legen hadde sagt at operasjonen kunne føre til utvikling av grå stær. Og det fikk jeg.
OGSÅ GRÅ STÆR
Hun ble operert for grå stær på begge øyne – første gang i 2000 og så i 2001. Legen prøvde først laserbehandling, men dette var mislykket. Grete sier at hun rett og slett var for urolig.
Synsnerven på høyre øye viste seg nå å være nesten ødelagt. Hun merket det ved at hun nesten ikke hadde sidesyn.
Det venstre øyet hadde heldigvis ingen negativ utvikling. Hun gikk jevnlig til kontroll hos øyelege – hver annen eller tredje måned.
OGSÅ DET VENSTRE
– Så begynte jeg å kjenne noe i venstre øye, det var nesten litt vondt. Jeg hadde en stikkende følelse. Rett over nyttår 2005 kom jeg til spesialist og fikk konstatert et trykk på 43 på venstre øye. Trykket måtte raskt ned. Jeg fikk en spesiell drikk for å få ned trykket. Og trykket gikk heldigvis ned. Legen var ganske utrolig synes jeg, han oppmuntret meg og skapte god stemning. Det trengte jeg virkelig! Jeg husker han sa: ”Hei Grete, nå skal vi ned å ta laser!” Heller ikke denne gangen ble det vellykket.
TRYKKET GIKK IKKE NED
– Da ble det nesten umiddelbart gjort klar for operasjon. Jeg fikk dråper 12 ganger om dagen. Jeg ventet og ventet, og jeg ble mer og mer nervøs. Heldigvis var jeg i gode hender. Jeg kan ikke få fullrost legen og pleierne. Og min mann og mine barn var også gode å ha.
Operasjonen var mislykket og jeg fikk nye dråper og tok utallige trykkprøver. Ingenting syntes å virke! Jeg fikk reise hjem med beskjed om at de ville prøve en operasjon til. Hjemme fikk jeg mer vondt og måtte tilbake. Jeg fikk mer medisin i form av drikke og dråper.
EGIL GOD Å HA
Ny operasjon hjalp heller ikke. Trykket gikk ikke ned.
– Jeg surrer litt nå med hva som skjedde. Jeg ga nok litt opp og fikk ikke med meg så mye. Mannen min, Egil, var fantastisk. Det var så godt å ha en ”medhjelper”, og jeg var så glad for nesten alltid å ha ham med. Jeg husker også noen oppturer, da trykket gikk ned til 20. Men så steg det igjen!
GALGENHUMOR
– Humoren på avdelingen ble en slags redning. Jeg husker det var god mat. En gang spiste jeg sammen med en annen pasient som sa: ”Det smakte godt, men jeg så ikke hva jeg spiste!” Jeg husker også at vi sendte sprø SMS-meldinger. Tanken på å bli blind kom samtidig oftere og oftere.
NARKOSE
– Jeg hadde vært ved bevissthet de to første operasjonene på venstre øye. Nå sa legen: ”Nå bør du ha narkose!” Jeg husker jeg svarte at jeg var glad for det, og tilføyde: ”Ja, nå orker jeg ikke mer!”
Jeg gråt mye og hadde det ikke godt. Jeg fikk komme hjem litt – lå og slappet av. Jeg så ikke så godt og måtte ta det med ro. Ingen av ekspertene skjønte noe av at trykket ikke gikk ned. Allikevel hadde jeg stor tillit til dem. De gjorde alt de kunne!”
BUNAD TIL 17. MAI
Etter den nye operasjonen våknet Grete opp på overvåkingen. Hun fikk høre at operasjonen så langt hadde vært vellykket. Egil satt ofte trofast ved sengen hennes.
– Han kunne komme og gå som han ville. En dag ringte han meg: ”Grete, du har vært gjennom så mye, så nå har jeg bestilt bunad til deg for 17. mai!” Dette hadde vi snakket om tidligere. Nå hadde han bestilt sydame og greier til en flott Røykendrakt. Dette sitter i meg som et varmt og godt minne fra en vanskelig tid.
Men trykket gikk ikke ned. Legen min var fortvilet, men ville ikke gi seg. Han ville prøve en annen fremgangsmåte.”
ENDELIG!
Den nye operasjonen var over. Det gikk noen dager. Trykket begynte å stabilisere seg.
– Jeg ble stadig bedre. Det var som en gave fra himmelen! Jeg fikk denne gangen tabletter for å holde trykket nede. Alt så veldig lovende ut. ”Nå gjorde vi det riktige,” sa legen. Alle var lettet.
TILBAKE TIL HVERDAGEN
Grete hadde nå totalt gjennomgått syv operasjoner. Hun ble sykmeldt frem til mai. Hun fikk ikke løfte eller gjøre noe som kunne skape trykkforandringer på øyet. Hun gikk til kontroll hver måned og måtte fylle ut et skjema 10 til 12 ganger i døgnet.
”BEGGE ØYNE PÅ 16!”
– Nå er alt som før, sier Grete. Begge øyne er på 16 og alt virker stabilt og bra. Venstre øye behøver jeg ikke å dryppe, høyre får en dråpe morgen og kveld. Jeg sluntrer aldri unna med dryppingen, og jeg har bestemt meg for å være like flink livet ut. Det er helt utrolig at mitt venstre øye er slik som det er nå. Jeg går til kontroll hver tredje måned, kjører bil, jobber, koser med barnebarn og har det godt.
FRA LANGSYNT TIL NÆRSYNT
– Jeg har riktignok blitt mer lyssky, nå har jeg briller som skifter farge med lyset og har solbriller med styrke. Og så har jeg gått fra å være langsynt før de siste operasjonene, til nå å være nærsynt. Men det er jo ikke mye å klage over. Jeg har forresten hørt at jeg ser bedre enn Egil, og skarpsynet er jo helt inntakt. Det er det manglende sidesynet på høyre øye jeg må lære meg å leve med.
OGSÅ BARNA SJEKKET
Grete og Egils barn er også sjekket for grønn stær. Sykdommen kan være arvelig, så det var godt å få bekreftet at alt var helt bra med barnas øyne.
Nå skal hun på jobb på Glasmagasinet. Hun har sen vakt i dag og får tid til en tur ut i det fri før jobb. Hun bruker ofte staver.
– Da får jeg litt mer igjen for treningen!
– All ventingen var i grunnen verst, avslutter hun.
– Det å ikke vite – og bare sitte der. Men jeg fikk god informasjon og så mange varme smil. Smilene kan jeg kjenne fremdeles!
