En bedriftslegeundersøkelse avslørte skyhøyt trykk på øynene til lærer Arvid Lervold. Han ble sporenstreks sendt til sykehuset og behandlet for grønn stær.
Dette er 23 år siden, og den 62 år gamle Trondheimslæreren har siden vært avhengig av medisiner for å holde sykdommen i sjakk.
Litt av sidesynet på venstre øye er borte for godt, men ellers er det ingenting som hindrer ham i å gjøre det han har lyst til.
– Jeg var 39 år den gangen, og hadde nok hatt grønn stær (glaukom) en god stund, forteller han.
Vi møtes på arbeidsplassen til Lervold. Han kommer direkte fra fire timer med matematikk og skal avslutte dagen, men først tar han seg tid til en prat.
FØR DET BLIR MØRKT
– Jeg visste jo lite om glaukom på den tiden, men husker jeg tenkte da jeg fikk vite om det at ”nå må jeg skrive en bok om dette”. Den skulle hete ”Før det blir mørkt”. Han smiler. Romanen slapp han heldigvis å skrive.
Han ble behandlet med laser, noe som ga god effekt, ved siden av daglig drypping. – Det var ikke skummelt i det hele tatt og det var over på kort tid.
Etter en del år avtok effekten av laseroperasjonen og han ble operert og fikk et dren slik at overflødig væske renner ut og trykket holder seg stabilt. I dag holder det med drypping av øynene to ganger daglig.
– Jeg blir jo på sett og vis minnet på at jeg har det når jeg drypper, sier han, ellers tenker jeg ikke på det.
Det er noe som ikke hindrer ham verken i jobb eller på fritid – i begge sammenhenger bruker han øynene mye. Arvid Lervold jobber som lærer på Møller Kompetansesenter i Trondheim. Et senter som gir tjenester til døve og hørselshemmede. Der har han jobbet i mer enn 30 år. Som fersk lærer i 1972 var han på jakt etter jobb i Trondheim og søkte mange steder, blant annet på ”Døveskolen” som det het den gangen.
– Det som kanskje trigget meg til å ta jobben var at en gammel klassevenninne og nabo hjemme hadde fått en døv sønn. I tillegg har vi alltid hatt et åpent miljø på denne skolen. Lærerne har samarbeidet i langt større grad enn det som var vanlig i skolen før i tiden, mener han.
– Hvordan var det å lære tegnspråket – du må vel bruke både hender og øyne godt?
– Det er jo et vidløftig emne, sier han. – Da jeg lærte det først het det fra tegn til tale, der hvert ord ble oversatt til et eget tegn, det var omstendelig. På 80-tallet kom de døves eget tegnspråk. Det er mer logisk for de døve, som har en annen setningsbygging enn vi hørende. Men jeg blir aldri flink nok i tegnspråk, man må bruke øynene mye i tillegg til tegn for å kunne oppfatte nyansene i det som blir sagt.
En klokke begynner å ringe, samtidig blinker det i lys. Slik kan både hørende og døve vite at det er friminutt.
”FJELLFINN” I SJEL
Arvid Lervold er en visuell person, han er en ivrig naturfotograf og var litt redd for at sykdommen skulle gå utover hobbyen hans. – Det har det heldigvis ikke gjort, man har jo to øyne, og så lenge det andre er friskt går det helt fint.
Han er glad i fjellet, oppvokst som han er i Ålen i Sør-Trøndelag, ikke langt fra Røros. En interesse han får dyrket litt mer enn tidligere. Det sørger AFP avtalen for. – Jeg jobber 60 prosent og er dermed pensjonist i to dager, forklarer han. – Det er flott, selv om jeg mister litt oversikt over ting som skjer på jobben. Men jeg har ikke noe problem med å fylle disse dagene. Ofte tar han en tur i skog og mark, gjerne med kamera.
OPPSØKER NYE STEDER
– Jeg liker godt å oppsøke nye steder, som gjerne har et eller annet knyttet til seg, som gamle samiske offerplasser, eller hjemplassen til norske forfattere som Olav Duuns hjemsted Jøa. Men like gjerne går jeg på en fjelltopp.
– Og kamera er med?
– Ja så klart, sier han, men jeg tar ikke så mange bilder lenger. For hva skal jeg egentlig gjøre med dem? Han har for lengst ”blitt” digital og leker seg med bildebehandlingsprogrammer på PC.
– Det er forresten ikke lenge siden jeg tok et flott bilde, sier han. Av min barndomsdal, det har jeg laget i stort format til å henge på veggen.
Det hender også at bestefar Arvid må trå til når barnebarnet er sykt, ellers blir det ”en del forefallende husarbeid”, sier han og humrer.
BARNA UTE AV REDET
Begge barna er ute av redet, datteren skal bli lærer og sønnen studerer ved universitet, men fremdeles må de passe på Romeo, en 13 år gammel undulat som lever et nokså fritt liv i det Lervoldske hjem. – Den flyr for det meste fritt rundt, og kan nok være litt masete, innrømmer Arvid Lervold. – Den forlanger blant annet å få smake på middagsmaten når den kan, da sitter den på bordet.
Kona er fremdeles i jobb, men i feriene setter de kursen vekk fra Norge. Å reise setter både han og kona pris på.
– I høst var vi i Tallin, med buss for første gang. Som regel planlegger vi alt selv, men det er artig å reise med andre folk også. 22 land har de vært i til nå, europeiske, og ennå er det flere å ta av. Det dukker jo stadig opp nye, sier han og kan fortelle at Malta står høyt på agendaen nå. – Vi liker å gjøre våre egne ting, skjønner du. En annen drøm er å ta med bilen til Island og kjøre rundt der.
RESTEN AV LIVET
Sertifikatet er sikret til han er 100 år. – Like etter at jeg fikk påvist glaukom måtte jeg fornye ofte, men det trenger jeg altså ikke nå lenger.
Med årene har han også hatt tendenser til høyt trykk på det andre øyet. Dette har blitt avslørt tidlig takket være hyppige kontroller. Det har han fått behandlet med laser og er nå god som gull.
– Jeg har nok vært heldig, for både øyne og kropp har respondert bra på medisinen. Det eneste jeg må passe på er å ta med medisinene mine når jeg drar på ferie, eller reiser bort. Jeg har også blitt mer nøye med å bruke vernebriller når jeg arbeider med noe som kan gi sprut eller skader.
BARNA OGSÅ SJEKKET
Barna til Lervold har også sjekket seg, siden sykdommen kan være arvelig, men heldigvis har ingen av dem fått påvist sykdommen, så foreløpig er han den eneste i sin familie. Forhåpentligvis blir det også slik i framtiden. – Og jeg går ut fra at jeg får et livslangt forhold til øyelegen min, siden jeg må gå til kontroller resten av livet, smiler han.
