Årets første utgave av medlemsbladet er akkurat på vei ut i postkassene sammen med faktura på medlemskontingenten. I dette nummeret fokuserer vi spesielt på reglene rundt glaukom og førerkort.  Helsedirektoratet svarer på våre spørsmål og Elisabeth (bilde) forteller sin historie.

I forkant av utgivelsen stilte redaksjonen tre spørsmål til noen av våre medlemmer:

  1. Hvor mange år har du levd med glaukom?
  2. På hvilken måte påvirker glaukomet din bilkjøring?
  3. Hvor mye betyr/betydde det for din livskvalitet selv å kunne kjøre bil?

Asle Haukaas:

  1. Det ble oppdaget i 2003, men trolig har jeg hatt det i flere år før det.
  2. Som bi
    list har ikke jeg merket så mye utover at jeg er blitt mer påpasselig med å flytte blikket ofte og å tilpasse til forholdene. Men etter omleggingen til Esterman test, har jeg ikke sett alle lysglimtene og dermed mistet førerkortet. Det er sjølsagt ikke en menneskerett å ha førerkort, men det oppleves som meget urettvist når synet dokumenterbart har vært stabilt i over 15 år, en har passert andre førerkorttester tidligere og en aldri har vært involvert i noen ulykke eller forsikringssak med kjøretøy.
  3. Det har vært veldig viktig. Det er vanskelig å vende seg av med, og det medfører stor innsnevring av ens frihet og mulighet til å komme seg rundt og delta på ting. Et jobbtilbud kom heller aldri opp til seriøs vurdering på grunn av at det krevde førerkort.

Mikal Røtnes:

  1. Jeg fikk diagnosen – langt fremskredet normaltrykk glaukom – i 2002, altså for 17 år siden. Når jeg tenker tilbake, så har jeg nok hatt glaukom i langt flere år.
  2. Den dagen diagnosen ble stilt orienterte øyelegen meg også om at jeg ville miste sertifikatet.
  3. Jeg lever som normalt, men ting tar litt lengere tid og jeg trenger hjelp i en del situasjoner. Jeg foretrekker i dag lydbøker fremfor bøker. Jeg trenger hjelp til transport og er heldig som har en kone som er en god sjåfør. Jeg går mye på ski, har i ofte problemer med å se skisporet og må ha en person foran meg i løypa og i ulendt terreng på sommerstid.

Ingjerd Wenche Fries:

  1. Omkring åtte år.
  2. Foreløpig har jeg har godt sidesyn og ikke noen problemer med å lese skilter eller følge med i trafikken. Jeg har fortsatt sertifikatet og kjører ca. 20.000 km /år. Men; jeg er veldig nøye med å ta mine Timosan-dråper hver morgen, enn dråpe i hvert øye.
  3. Å kunne kjøre bil betyr alt for å kunne eksistere, for å kunne delta i et 3-års studium og for å kunne være aktiv i samfunnet. Som pensjonist har jeg et veldig behov for å kunne utvikle meg og være aktiv. Der jeg bor, på Hvittingfoss, finnes det ikke annen kommunikasjon, og nesten ikke drosje heller. Jeg er helt avhengig av å kjøre bil!

Geir Roger Myrvoll:

  1. Siden høsten 2014.
  2. Har ingen problemer i trafikken.
  3. Å kunne kjøre bil betyr veldig mye.