En undersøkelse hos bedriftshelsetjenesten ble redningen for Finn Otto Kvillum.

Kvillum2

”Mange velger en annen sti når de skal opp til og ned fra Kolsåstoppen. Men for Finn Otto Kvillum synes ingen sti å være for bratt.

OPPDAGET HØYT TRYKK PÅ HELSEKONTROLL
Finn Otto var 60 år da hans øyehistorie begynte. ”Jeg var ansatt i et firma der en av mine mannlige kollegaer hadde fått grønn stær. Da den ble oppdaget, var den langt fremskredet. For at ingen av hans kollegaer skulle bli utsatt for det samme, spurte han bedriftshelsetjenesten om den kunne legge inn måling av øyetrykket for alle ansatte i den årlige helsesjekken. Bedriftslegen fulgte hans råd – og nettopp det kan jeg være glad for.”

Det var på en helsekontroll høsten 1990 at målingen av Finn Ottos øyetrykk viste en verdi på 18 på høyre øye. Dette er innenfor den normale grensen for hvor høyt trykket bør være, men det fortalte likevel bedriftslegen at trykket kunne være på vei opp. Han sendte derfor Finn Otto videre til en øyespesialist.

DYSTERT MØTE MED ØYELEGE
Finn Otto husker fortsettelsen svært godt: ”Jeg glemmer ikke første gangen jeg var hos denne øyespesialisten. Han nærmet seg pensjonsalder og hadde ikke de mest moderne instrumentene. Kontoret hans vendte inn mot en bakgård i Oslo sentrum og deler av det lå i halvmørke. Mindre dystert ble det ikke da han med alvorlig mine fortalte meg at jeg hadde grønn stær på det høyre øyet. Men, han var hyggelig og oppmuntrende og sa at jeg hadde de beste forutsetninger for å beholde synet – fordi jeg hadde kommet i tide.”

DRYPPING ”TIL TANNPUSSEN”
Finn Otto begynte behandlingen med øyedråper og fikk gode råd om å dryppe ”til tannpussen”. Da ville det bli lettere ikke å glemme dryppingen. Han stusset egentlig noe over dette, for det betydde at det tok ca åtte timer mellom drypping fra kveld til morgen og ca 16 timer fra morgen til kveld.

BYTTE AV DRÅPER
Øyedråpene ga brukbart resultat i første omgang, men det skulle ikke ta så lang tid før han måtte gå over til en sterkere type av det samme slaget. Etter ett år gikk øyelegen av med pensjon og Finn Otto ble anbefalt en annen øyelege i Oslo.

OGSÅ VENSTRE ØYE
”Hos den nye øyelegen fikk jeg meg en lite hyggelig overraskelse,” sier Finn Otto med et sukk. ”Målinger viste at trykket hadde steget. Samtidig oppdaget legen at jeg også hadde grønn stær på det venstre øyet. Han skrev ut en ny dråpetype og det ble avtalt at jeg skulle konsultere ham etter tre måneder. ”Drypp deg ca. hver 12. time”, sa han, ”da holder trykket seg jevnere. For store trykkvariasjoner er uheldig.”

SKJULTE SEG BAK KLÆRNE I GARDEROBEN
Dette var altså en helt annen anbefaling enn den Finn Otto hadde fått av den første legen. Men han fulgte selvsagt rådet.
”Når jeg var utenfor hjemmet og sammen med andre, fant jeg alltid et sted å stikke meg bort for få dryppet øynene. På teateret en gang skjulte jeg meg bak klærne innerst i garderoben. For utenforstående høres dette kanskje hysterisk ut, men jeg var den gangen oppsatt på å gjøre alt for ikke å bli blind!

Om mulig praktiserer jeg fortsatt 12-timersregelen, men har et mer avslappet forhold til dryppetiden om kvelden. Hvis jeg er på et møte, venter jeg til jeg kommer hjem, men hvis jeg er i et selskap og vet det blir nattetider før jeg kommer hjem, tar jeg alltid med meg dråpene.”

NY NEDTUR
Tre måneder gikk og dagen for kontroll kom. Den ble heller ikke så hyggelig for Finn Otto. Trykket var gått ytterligere opp og lå på 22 på det høyre øyet. Men øynene hans hadde ikke det minste tegn til skader, så legen mente det var god grunn til å se tiden an før en eventuell laseroperasjon ble vurdert.

”Jeg spurte og grov om alt omkring en slik operasjon og fikk vite at erfaringsmessig kunne jeg laseropereres bare to ganger, og effekten av en laseroperasjon kunne vare fra tre måneder til fem år. Jeg spurte også legen om hvordan det ville gå hvis alle muligheter var prøvd, og han svarte at da måtte jeg regne med å miste synet etter omtrent tre år. Men han tilføyde oppmuntrende at det er veldig få som blir blinde i våre dager når de først har kommet til legebehandling. Han avsluttet: ”Dessuten – vi er jo heldigvis utstyrt med to øyne!”

Kvillum3

”HADDE DET IKKE GODT MED MEG SELV”
Til tross for oppmuntringen, var det nå jeg begynte å gå inn i meg selv. Jeg begynte å sture. Jeg så for meg at jeg var blant dem som en laseroperasjon ville ha effekt på i bare tre måneder. Jeg så for meg et liv i mørke. Jeg ble nedstemt og hadde det ikke særlig godt med meg selv. Og jeg var besatt av å få vite alt om grønn stær.

Alle som jeg visste hadde grønn stær, eller som jeg visste kjente til noen som hadde det, eller noen som var døde som hadde hatt det, stilte jeg spørsmål om alt fra dråpetyper, trykk, øyebunnsforandringer og sidesyn til erfaringer med operasjoner.
En kollega fortalte at hans mor ble operert for grønn stær før laseren kom og hun hadde beholdt synet selv om det var dårlig. Det var en trøst for meg å høre – det skulle ikke mer til den gangen.

OPPMUNTRINGEN 
Den største oppmuntringen kom dog fra en yngre kollega som med sin ungdommelige optimisme sa til meg, uten at han selv visste noe som helst om grønn stær: ”Ta det med ro, legemiddelindustrien og legevitenskapen finner alltids på noe nytt og bedre.” Det skulle vise seg at han fikk rett.

”OPPBEVARES I ROMTEMPERATUR!”
For Finn Otto skulle ikke hans personlige lille ”drama” ta slutt ennå. Øyelegen ville for sikkerhets skyld sende ham til Rikshospitalets øyeavdeling for en grundigere undersøkelse og vurdering. Nå hadde det seg slik at uken før undersøkelsen, var Finn Otto sammen med sin kone og et vennepar på vinterferie på en hytte i høyfjellet. Det var i slutten av februar og det var svært kaldt. Finn Otto hadde selvsagt med seg dråpene, men som så mange andre hadde han ikke lest informasjonen som fulgte med dråpene. Der stod det blant annet at de skulle oppbevares ved romtemperatur. ”Men hva gjorde jeg? Jo, jeg satte dem i et skap på et kaldt soveværelse og der var det langt fra noen romtemperatur,” husker han. Dagen etter at de kom hjem møtte han til avtalt tid på Rikshospitalet.

FIKK TILBUD OM LASEROPERASJON
”På Rikshospitalet ble mine øyne undersøkt på alle bauger og kanter og selvsagt ble trykket målt. På det høyre øyet var trykket nå oppe i 24 og legen tilbød meg der og da laseroperasjon. Men så var det at jeg hadde i bakhodet dette med varigheten av en laseroperasjon og engstelsen for allerede da å ”bruke opp” halvparten av sjansene for å holde trykket tilstrekkelig nede. Jeg svarte nei og legens umiddelbare reaksjon og kommentar var: ”Valget er ditt, men jeg gjør deg oppmerksom på at øyet ditt rett og slett ikke tåler det trykket du har.”

”IKKE SAMARBEIDSVILLIG”
Han skrev en rapport til min faste lege med kopi til bedriftslegen.I den bemerket han at jeg ikke var samarbeidsvillig. Da jeg neste gang kjøpte øyedråper, leste jeg den vedlagte informasjonen og oppdaget da dette med oppbevaringstemperaturen. Jeg sa til meg selv at kanskje det var feil oppbevaring av dråpene som var årsak til at trykket var gått ytterligere opp. Inne i meg følte jeg derfor at jeg hadde en viss dekning for mitt avslag om å laseropereres. Det skulle senere vise seg at min avgjørelse var riktig. Men det var nok mer flaks enn fornuft i mitt avslag,” legger Finn Otto raskt til.

TÅLER DET LITT HØYE TRYKKET
Livet gikk nå positivt videre. Finn Otto kontrollerte øynene sine hos sin faste øyelege hver tredje måned. Trykket var i høyeste laget, men siden synet og øynene ikke viste det minste tegn til forandring, mente han at øynene tålte det forhøyede trykket. Det var bare å fortsette å dryppe og gå til jevnlig kontroll. Etter hvert gikk også den yngre kollegaens trøstens ord i oppfyllelse. Nye dråpetyper kom på markedet og trykket er idag nede i 18 til 20.

TRO PÅ EN GOD FORTSETTELSE
”Legen min sier jeg med god grunn kan tro på en god fortsettelse,” fortsetter Finn Otto med et smil. ”Jeg føler meg derfor nå komplett fri for engstelse hva synet mitt angår. Jeg føler også en stor takknemlighet overfor legen min som ikke grep til unødige operative inngrep da trykket var på sitt høyeste. Hans vurderinger har vist seg å være helt riktige. Men jeg er også svært takknemlig overfor min tidligere bedriftslege som var den som fikk meg til å gå til en øyespesialist i tide. Og sist, men ikke minst, min kollega som fikk bedriftshelsetjenesten til å legge inn måling av øyetrykket som fast rutine.”

Finn Otto har gravd dypt i hukommelsen for å gi oss sin historie. For ham er nemlig hverdagen preget svært lite av at han har glaukom. Dagene fylles av hans naturengasjement (han er blant annet en flittig innsender av leserinnlegg til lokalavisen Budstikka), hans turer i skog og mark, livet med kona Berit i rekkehuset i Bærum og samvær med barn og barnebarn. Rett og slett et helt vanlig liv. Han vet også at mye har skjedd når det gjelder behandling og oppfølging av pasienter siden han fikk konstatert glaukom. Det er han også glad for.