Møt våre likepersoner:
Å snakke med noen som virkelig forstår, kan bety alt når synet og tryggheten trues. Som likeperson ønsker Mariann Sivertsen å være den støtten hun selv savnet da hun sto midt i det.
Mariann Sivertsen trodde i flere år at hun levde med kronisk migrene. Hun hadde sterke smerter i både hode og øyne, og behandlet det deretter. Først da hun fikk sitt første akutte anfall, forsto hun at noe helt annet var galt.
– Det var så smertefullt at jeg gikk rett i panikk. Ingenting hjalp. Jeg trodde nesten ikke det gikk an å ha så vondt, forteller hun.
Hun oppsøkte legevakt, og ble raskt sendt videre til sykehus med mistanke om glaukom. Likevel tok det tid før hun fikk riktig oppfølging. Til tross for at det ble påpekt «trange forhold» i øynene hennes – en kjent risikofaktor – ble det ikke satt inn tiltak. Marian var for ung, mente legene.
Et år senere kom neste anfall.
– Da var smertene enda verre. Jeg ble sendt til sykehus med mistanke om slag. Først etter flere timer målte de trykket i øyet – det var oppe i 72. Da ble det full behandling, sier hun.
Medisiner hjalp ikke. Til slutt måtte legene gjøre inngrep for å redusere trykket, blant annet ved å lage åpning i øyet. På det ene øyet endte det med linsebytte.
Mariann beskriver smertene som ekstreme:
– Det føltes som om noen stakk en kniv inn i øyet og vred rundt. Det er ikke levelig. Jeg unner ingen å oppleve det.
I dag lever hun med erfaringene etter akutt glaukom – og med vissheten om at nye anfall kan komme. Frykten er der fortsatt, men hun har lært seg å håndtere den.
– Man må prøve å leve her og nå. Ikke tenke for langt frem. Det er det eneste som fungerer for meg, sier hun.
Samtidig har opplevelsene gitt henne et sterkt ønske om å hjelpe andre. Derfor har hun blitt likeperson.
– Hvorfor er det så fint å kunne snakke med en likeperson?
– For meg handler det om å møte noen som faktisk forstår. Jeg hadde mange rundt meg som brydde seg, men ingen som visste hva dette innebar. De kunne trøste, men ikke virkelig sette seg inn i frykten og usikkerheten. Det er ikke bare det som skjer fysisk i øyet. Det er angsten, tankene om fremtiden, frykten for å miste synet. Å kunne dele det med noen som har kjent på det samme, betyr utrolig mye.
– Er det noen bestemte egenskaper som kommer godt med i rollen som likeperson?
– Først og fremst må man kunne lytte. Det handler ikke om å vite alt, men du må kunne høre på folk, gi dem forståelse og trygghet. Og hvis det er noe du ikke kan svare på, kan du hjelpe med å finne informasjon. Å være et levende bevis på at det går an å leve videre, er viktig. Mange tenker at livet er over når de får en diagnose. Da kan det bety mye å møte noen som faktisk står i det – og har det bra.
– Hvordan kan man få flere til å benytte seg av likepersontjenesten?
– Informasjonen må komme tidligere. Allerede på sykehuset eller hos optiker. Det er der folk er når de får diagnosen. Selv fikk jeg ingen informasjon om tilbudet. Jeg måtte lete det opp selv. Mange vet rett og slett ikke vet hva en likeperson er. Hvis man ikke vet at tilbudet finnes, bruker man det heller ikke. Derfor må det snakkes mer om – og løftes frem som en naturlig del av oppfølgingen.
